Dette er et stille, men tungt bilde. Det handler ikke bare om å være alene – men om å være fanget i en ensomhet som nesten ikke slipper inn luft. Maleriet skildrer et menneske i et rom hvor tiden har stanset, og hvor fraværet av kontakt er blitt et vilkår snarere enn et unntak. Det finnes ingen bevegelse, ingen forventning – bare en tilværelse som har trukket seg tilbake fra verden.
«Ensomhetens rom» er et bilde på den langsomme, tause tyngden som kan følge med psykisk smerte. Det handler om å befinne seg i et rom, både fysisk og mentalt, hvor lyset ikke lenger betyr håp, men bare viser hvor alene man er. Den som sitter der, sitter ikke og venter på noen. Hun vet at ingen kommer. Og det gjør noe med måten hun sitter på. Hele kroppen forteller at hun har vært der lenge.
Dette er ikke den vanlige ensomheten mange kjenner fra hverdagen. Dette er ensomheten som ikke slipper taket. Som ikke lar seg lindre. En ensomhet som går dypere enn fravær – den går over i tomhet. Den gjør rommet større enn kroppen, og kroppen mindre enn tankene. I dette rommet finnes ingen distraksjoner, ingen flukt – bare det som er igjen når alt annet har blitt borte.
Maleriet forsøker ikke å forklare eller løse denne tilstanden. Det prøver ikke å gjøre den vakrere enn den er. Det bare viser den, slik den kan være: tung, stille, langvarig – og sann.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.